Jeg har de siste årene endret veldig syn på hvordan jeg skal ta vare på meg selv; få mest mulig ut av "kjøpet" på en måte

Har jo kun en kropp og hode, og da var det jo veldig dumt å kjenne at alt gikk på repeat i hamsterhjulet og at jeg sakte (og til tider veldig raskt) brøyt meg selv ned på mange måter.

Å kjenne at kroppen ble nummen av å ikke bli brukt; jeg som hadde danset og jobbet hardt med hver eneste muskel og celle...  at energien aldri kom seg opp igjen og jeg visste ikke hvordan, smerter som kom her og der, føle seg totalt utilstrekkelig på alle kanter... det er mentalt knusende.

Jeg hadde også en tanke om at skal man først gjøre noe; så skal det gjøres ORDENTLIG; så da var det ikke vits å gjøre litt? Jeg ventet til jeg kanskje klarte en full økt med gruppetrening; og da var det bare å TA I. Skal jo kjenne det...  men ble da så utslitt at det egentlig gjorde vondt verre... Og den dørstokkmila... aiaia... jeg gruet meg, og skammet meg over å ikke klare det oftere

Egentlig ...

Jeg nådde bunn i 2015, etter fødsel nr 2 

Som mange andre så synes jeg at det å få barn var et større sjokk enn man skulle tro, jeg  hadde også jobbet på i alle år og jeg mente virkelig at multitasking til den store gullmedaljen var noe å være stolt av... Mat var noe man puttet i seg for å stoppe sulten.  

Jeg tenkte også at det ikke var noe jeg fikk gjort noe med, og at den situasjonen jeg var i; den hadde ikke JEG kontroll over... Jobben var jo som den var, baby er baby, livet bare var slik og jeg følte meg totalt maktesløs. 

Det livet jeg hadde levd frem til da, den rovdriften jeg hadde drevet med, resulterte rett og slett  i shut-down. 

Depresjon, utmattelse, kroniske smerter.  Jeg gråt hver dag og var støkk i sofaen hver eneste kveld, med sjokolade og ofte også, et glass vin...  

Nå er det heldigvis ikke slik! Hurra altså!

Jeg har tenkt mye på hva som fikk meg til å snu ? Hva gjorde at jeg startet min endring? 

Og de tankene har jeg lyst til å dele med deg: 

Nr 1: Jeg begy...