De siste ukene/månedene har vært tunge. Det er det bare å innrømme. Det er et resultat av mange faktorer - og så klart snart to år med pandemi og inngripende tiltak gjør sitt for at psyken får seg en knekk. Det har sneket seg litt på meg. Jeg så noen minner fra facebooksiden min, og jeg hadde en helt annen driv for 1 år siden. Litt etter litt har jeg dalt... Dalt i bølger selv om yoga hele veien har ankeret mitt, der jeg henter meg inn og lar kropp og sinn få justert seg. Likevel har det vært en slak nedadgående kurve spesielt siste halvår som jeg ikke har klart å snu - når det gjelder glød, glede - inspirasjon, og deretter fysisk. Igjen veldige nakkesmerter. Min store frykt er med på å gjøre det verre. Min frykt for å igjen havne helt på bunn - både fysisk og psykisk. Tilbake til 0, der jeg ikke klarte å se - gjøre - eller føle - noe.

Men nå har jeg tillatt meg selv å være litt nærme bunn, jeg har spist dårlig, sovet dårlig, sklidd ut med alle rutiner, er det så farlig da? Usikker je...

Jeg skrev noe lignende for en stund siden, og her er jeg igjen...

Jeg er så inderlig lei av høre meg selv si og tenke: Jeg er SÅ SLITEN!

Men med hånden på hjertet, så kan jeg heldigvis si at jeg likevel er uendelig mye bedre og har mye bedre flyt og balanse nå. Sliten .. sliten .. sliten, trøtt, tung, sulten, søtsug, muggen... Så - så LEI av dette. Og her er det det neste steget kommer inn (etter at jeg faktisk gjør endringer, mine steg fremover mot mer energi og bærekraftig liv :)  - OK, jeg erkjenner at jeg fortsatt tenker slik, at det fortsatt går opp og ned og jeg må smøre meg med tålmodighet, men også... Hva er det som gjør at det blir bedre? La oss gjøre mer av det... 

Og: i yogaen så snakker vi om nuet - la det som har vært være, hvert øyeblikk er en ny start, og at du har alt du trenger i deg, vi må bare fjerne blokkeringer, la gamle sannheter  (som: "jeg er alltid så trøtt jeg, det bare er sånn") ta seg en bolle, og komme inn til default, resette/reboote oss. Det liker jeg!...

Å dure på med et stressende liv, hvor man tror alt går bra, og man tror at det må bare være sånn, det funker en stund. For noen fungerer det ganske så lenge... men selvfølgelig, det er jo litt hva man legger i det å fungere da :) Men så...

Stress over tid ødelegger helsa. Fysisk og psykisk. Det er det forsket masse på og det er mange sykdommer som er "livsstilsrelaterte". Det er forsåvidt en ganske så fin måte å si at: "jeg har påført meg selv dette, pga mine egne valg i hvordan jeg velger å leve."

Vi skaper mye av vår egen sykdom og smerte. Rett og slett. Det synes jeg er helt vanvittig!! Det viser så tydelig at måten vi lever på og som på noen måter har blitt hauset opp som bra eller suksessfullt, er det som skaper en del sykdom... Og mer penger, ressurser og forskning må til for å rydde opp. Da er det ofte litt sent uansett da, for man har jo faktisk dratt på seg dette, og ofte er det lite helhetlig hjelp å få, annet enn noe for å redusere symptomene. Det er lite fokus på hvordan ...

Hvem er jeg ?

Jeg er mamma, søster, datter, tante, samboer... Uten dette? Hmmm

Jeg er yogalærer, pilatesinstruktør, treningsinstruktør? Nei?

Jeg er dansepedagog... Nei?

Jeg er daglig leder av en bedrift... ? Nei... hmm

Jeg er god til å løse ting... hmmm nei... jeg er glad i sjokolade?? Hmmm

Hvem er jeg EGENTLIG? Bare meg liksom?

Tenk om jeg ikke kunne bruke kroppen min? Ikke høre musikk,  bevege meg... orker egentlig ikke tenke tanken en gang, men ...  Bare meg - dypt der inne - uten alt det jeg kan og gjør? Jeg gjør og kan jo så masse og identifiserer meg med det. Tenk om det brått bare var essensen igjen, uten å kunne gjøre noe? Hvem er jeg da?

Hvem er du?

Og vet du hva... ?

Det dypt der inne, det som er ESSENSEN av deg og meg... (-  IKKE det du kan, er så flink til eller gjør - ) det er det eneste som faktisk virkelig betyr noe og det kan ingen/ingenting ødelegge.

Tenk på barnet ditt (hvis du har barn) Du elsker det barnet rett og slett fordi det eksisterer, essensen i det menneske...

Hva er viktig i livet ditt?

Hva verdsetter du høyest? Karriere/familie/venner/penger/lykke/hus/hytte/tid/ro/helse/tilstedeværelse...?

Dette har jeg begynt å spørre meg selv om oftere og ofere. Jo mer jeg skreller bort av ytre tjafs, hva tror/tenker andre om meg og skulle, måtte og burde... jo dypere og mer fundamentalt blir svaret

Før så ante jeg ikke helt, det var jo så mye viktig! Så mange greier som man bare gjør, som bare ER sånn og hvem er jeg til å gjøre noe annerledes? Livet bare spant av gårde med meg på slep, uten at jeg hadde kontroll eller følelsen av at jeg faktisk kunne endre noe.

Til tider så aner jeg fortsatt ikke. Jeg blir rett og slett litt virvlet med av kaoset og informasjonsbombarderingen jeg blir utsatt for - stryk det - lar meg selv bli utsatt for og påvirket av. Jeg mister ankeret mitt...

MEN: jeg VET hva jeg verdsetter høyest, hva som gir meg mening og tilfredshet i livet mitt - dypt inne. Heldigvis

Og det er der kompasset mitt er. I meg selv, og som jeg f...

Som sikkert mange andre har denne pandemien kastet meg inn i en periode med usikkerhet og refleksjon. Både helt konkret med jobben hvor "det eneste" vi har kunnet gjøre er å navigere mellom nye smittevernsregler i hytt og pine, lage løsninger, forkaste og lage nye, vurdere og revurdere, og prøve å samarbeide og holde sammen så mye vi kan gjennom en skjerm, og inne i hodet hvor det veksler brått mellom ulike sinnstemninger. For min del med 2 jobber, en som ansatt og en som skaper min egen jobb... og et vikariat, så må jeg bare innrømme at jeg rett og slett mister litt piffen til tider.

Alt jeg trodde jeg skulle gjøre og hadde en plan om ble satt på vent og en mer ... gjør-det-som-må-gjøres-holdning kom til syne. Hele tiden med håp om å komme litt fremover, holde hjulene i gang, ha en slags progresjon. Til tider ble det litt mørkt... og for en som har vært syk med depresjon, utmattelse og kroniske smerter, så ble jeg noen øyeblikk redd for at jeg var på vei ned i dypet igjen

MEN: kun n...

I dag på morgenen hadde jeg et av disse helt perfekte øyeblikkene.

Egentlig var hele morgenen helt perfekt. Natta hadde vært bra , med kvalitetssøvn, våknet litt før klokka, eldstejenta sto opp av seg selv... Alt var på stell. Kalender med et kort hvor det sto: "I dag skal mamma lese første kapittel i en magisk julebok" ble tatt godt i mot, lys i vinduer, hvitt av frost ute, huset var nogenlunde rent og ryddig... Så vekket vi minsten, så han også skulle få se og åpne kalender før Ava skulle på skolen. Hun ville dele gleden med han. Og det ble dobbelt glede... WoW

Frokost... det gikk jo som smurt det også...

Så gikk minsten for å leke litt og jeg ble helt plutselig så vanvittig lei meg. Helt på gråten og fortvilet. Det kjentes helt fysisk i kroppen.
Her sitter jeg, i et varmt og koselig hus, med flott samboer, to friske barn, masse forkost og velge mellom, nydelig vær, har jobb og venner. Og samtidig er værden så helt forjæ.... Moira-leiren, vold, krig, nød, grådighet, egoisme, folk lide...

En bitteliten greie kan være nøkkelen til alt 

I dag våknet jeg på “vrangen” for å si det sånn. Dårlig søvn med mye drømmer og en del våken, grått og tungt, vanskelig å vekke ungene og generelt litt lav energi 

Min morgenrutine ble halvhjertet, men det hjelp litt... holdt på å hoppe over et stort glass vann også... men guri malla, det er jo bare å få det i seg. 

Og igjen blir jeg minnet om at det er jo disse bittesmå stegene, som jeg før hoppet over, jeg så det ikke som viktig nok, men summen av alle disse små stegene som er så mye større enn jeg trodde. Noen av disse stegene har blitt en vane, og det er ikke tungt eller vanskelig i det hele tatt lengre, men mer en en glede og en lettelse 

I dag var det en spesiell ekstra greie som traff meg og som løftet energien min umiddelbart. Det var inspirasjon fra Anneli Mjøen; på instagram og en ny post som hadde følgende essens (min tolkning): 

Møt alt med kjærlighet og empati.  (Så enkelt og greit)

Uavhengig om du er uenig med noens val...

Noen ganger våkner jeg opp og er helt tom. Null energi, null glede, null og niks av noe. 

Nå snakker jeg ikke om de gangene det er veldig naturlig å være slik; hvis jeg står i en konflikt, sover dårlig, er veldig bekymret for noe eller er syk... Men noen ganger aner jeg  ikke hvorfor; men er bare helt totalt tom 

Og det synes jeg er så tungt. Prøver liksom å finne ut av det; hva er det som gnager? Det er jo et eller annet som er i ubalanse og som ikke helt funker. Men noen ganger så klarer jeg ikke sette pekefingeren på noe som helst. Kanskje noen småting som... ja … er litt off, men ingen store greier. 

Da er det også så lett å bli litt irritert... Jeg har jo liksom ingen grunn til å ha det kjipt...

Men må jo innrømme at når jeg sikker her og skriver så... ja... jeg tror jeg egentlig vet det, må le litt av meg selv her, for det er jo akkurat det som jeg snakker om HELE tiden. 

Det er jo så klart helheten... Det er ikke alltid det er en stor greie som stjeler energi og glede (eller...

Historier i hodet mitt

Ok... Dette er kanskje totalt selvsagt for mange, men for meg var denne innsikten HELT fantastisk 

Jeg begynte å legge merke til hvor mange samtaler jeg faktisk hadde inne i hodet mitt. Jeg la til ekstra replikker, og bygde videre på samtaler og situasjoner som hadde skjedd. 

For eksempel: 
Hjemme når samboer kom hjem fra jobb; og jeg satt I sofaen etter en forferdelig dag hjemme med baby. 

Samboer sier: “Hei” og går videre (skal skifte eller noe) 

I mitt hodet så tror jeg at han tenker: 
- Hei; -- “jøss som du ser ut, og har du ikke giddet å rydde eller noe i dag, at det går an å være så sløv og lat. Du får ikke til noe du. Jeg ser at alle andre med baby er ute på kafé og går masse turer. Du har vel ikke vært på tur en gang du” 

Wow... og mine følelser og tanker om han, ble ikke akkurat gode når jeg mente/trodde at han tenkte /mente dette??  Ut fra “hei” , så hadde jeg kokt i hop en hel historie, som gjorde at mine tanker og følelser gikk i spinn... I total...